Dette landet har en flerkulturell arv som jeg er født og oppvokst i. Likevel kjenner jeg en økende uro når jeg leser om de foreslåtte endringene forrige uke. Arbeids- og inkluderingsdepartementet varslet torsdag at regjeringen vil utrede tiltak for å begrense det som omtales som «uønsket sekundærflytting» blant flyktninger. Forslaget om å innføre flytteforbud for flyktninger er ikke bare et administrativt grep. For meg er det et signal som skaper utrygghet.
Selv om lovforslaget ikke er ment å ramme meg direkte som norskfødt, frykter jeg at konsekvensene i praksis vil bli annerledes.
Vi ser nå flere lovforslag som i større grad enn tidligere får konsekvenser for mennesker med bakgrunn fra det som ofte omtales som den globale majoriteten. Jeg opplever dette som en ny form for segregering. Historien gir ubehagelige assosiasjoner til blant annet Jim Crow-lovene i USA og apartheidregimet i Sør-Afrika.
«Jeg opplever dette som en ny form for segregering.»
Frykt for forskjellsbehandling
Jeg ser for meg situasjoner der mennesker som meg, som aldri har vært asylsøkere eller flyktninger, likevel blir stoppet og kontrollert. Mange med minoritetsbakgrunn opplever allerede etnisk profilering fra politiet.
Under apartheid ble svarte hushjelper utsatt for kontroller for å undersøke hvem de hadde besøk av. Når myndighetene nå åpner for å regulere og kontrollere bosted for en bestemt gruppe mennesker, frykter jeg at vi beveger oss mot et samfunn der bevegelsesfrihet og retten til privatliv blir et privilegium fremfor en rettighet.
For en nasjon som Norge oppleves dette som dypt urovekkende. Norge kjempet mot nazismens okkupasjon, støttet borgerrettighetskampen i USA, ANC i Sør-Afrika og tok avstand fra det hvite mindretallsstyret i Rhodesia.
Selv om norsk historie ikke er feilfri, har landet ofte stått opp mot diskriminering. Derfor oppleves det paradoksalt når dagens politikk etter mitt syn har likhetstrekk med mekanismer Norge tidligere har kritisert.
En politikk som overser årsakene
Ingen foreslår flytterestriksjoner for norske statsborgere som flytter fra distriktene. Samtidig kommer det få forslag som løser boligmangelen i storbyene eller utnytter de mange tomme boligene som står ubrukt.
I stedet opplever jeg at politikken rammer mennesker som allerede er sårbare.
Vi med innvandrings- og minoritetsbakgrunn leser ikke bare det som blir sagt, men også det som ikke blir sagt.
Mange flytter til Østlandsområdet av sammensatte årsaker. Noen opplever inkluderende lokalsamfunn, slik støtten til Suel Kassembo har vist. Andre flytter fordi de har opplevd rasisme, vold, trusler eller ensomhet. Mange søker steder hvor de føler større trygghet, har familie eller venner, eller ser bedre jobbmuligheter.
For skeive kan det være avgjørende å bo i et miljø hvor de kan leve åpent.
«Mennesker flytter ikke bare dit boligene finnes, men dit de føler seg trygge.»
Arbeidsliv og utenforskap
Samtidig viser forskning at personer med utenlandskklingende navn har lavere sannsynlighet for å bli innkalt til jobbintervju.
Da mener jeg løsningen ikke er å redusere bostøtte eller sosialhjelp for mennesker som allerede møter barrierer i arbeidslivet. Det blir å straffe mennesker for strukturelle problemer de ikke selv har skapt.
Konsekvensene ser vi allerede. Mange med minoritetsbakgrunn velger å forlate Norge og ta med seg kompetansen sin til land hvor de opplever større muligheter. Det er et tap for Norge.
Europa blir eldre, og fødselstallene er lave. Norge står overfor de samme demografiske utfordringene. Skal velferdsstaten opprettholdes, vil landet fortsatt ha behov for arbeidskraft utenfra.
Etter mitt syn er ikke løsningen å begrense bevegelsesfriheten eller gjøre det vanskeligere for mennesker som søker trygghet og en framtid i Norge.
Et valg for framtiden
Historien viser at strengere innvandringspolitikk alene ikke har løst fattigdom eller utenforskap.
Jeg mener de økende forskjellene i samfunnet ikke skyldes mennesker med innvandringsbakgrunn. Derfor reagerer jeg når regjeringen fører en politikk som jeg frykter vil føre til større utenforskap og svekket tillit.
Vi må våge å diskutere hvilke konsekvenser lover og regler kan få dersom de skiller mennesker etter bakgrunn.
La oss ikke bli generasjonen som lot frykt og fordommer forme politikken. La oss i stedet arbeide for et Norge der frihet, rettssikkerhet og likeverd gjelder alle.
