HL-senteret produserte tilsvar på Dag Herbjørnsruds tekst der han kritiserer HL-senteret for konklusjonene de trekker basert på sin egen rapport. Christopher Bratt kommenterer her begge parter. (Faksimile, Utrop)
Så galt kan det gå når oppdragsforskning gjøres med små ressurser og så spres i media med feilaktige konklusjoner.
Christopher Bratt

Tidligere publiserte tekster i debatten om HL-senterets rapport: 

Er muslimer i Norge mer fordomsfulle overfor jøder enn flertallsbefolkningen er? Vi vet ikke, og HL-senterets rapport Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017 er uegnet til å fortelle oss noe om det. Undersøkelsen har et frafall på nesten 90% blant muslimer. Og forfatterne bak rapporten bruker en uriktig definisjon av ordet fordommer.

Norsk forskning sliter – unyanserte begreper

Debatten kunne ha stoppet der, selv om mange av oss gjerne skulle visst mer om fordomsfullhet også hos minoriteter i Norge. Men rapporten og medias presentasjon av rapporten illustrerer flere problemer som anvendt forskning i Norge sliter med.

La oss et øyeblikk glemme at utvalget muslimer er så lite at det ikke forteller oss noe som helst om 90% av muslimene i Norge. Da ville rapporten ha gitt oss to interessante funn. Muslimer i utvalget gir uttrykk for negative forestillinger (stereotypier) om jøder. Og i flertallsbefolkningen finner man en sammenheng mellom muslimfiendtlighet og antisemittisme — dette er «beslektede holdninger snarere enn motsetninger» (s. 100 i rapporten).

Norske medier velger å fokusere på muslimene, med mange misvisende oppslag. Men dataene til HL-senteret forteller ikke engang at det muslimske utvalgetvar mer fordomsfullt enn utvalget fra flertallsbefolkningen. Forfatterne bruker tre dimensjoner i målingen av holdninger: forestillinger om jøder som gruppe (det vil si en kognitiv dimensjon, stereotypier), følelser (sympati og antipati) og sosial avstand. Overraskende reduserer de fordommer til kognitiveforestillinger om en gruppe, stereotypiene. De gjentar denne definisjonen i sitt tilsvari Utrop til idéhistoriker Dag Herbjørnsrud.

Indeksen som brukes er problematisk

Deres definisjon står ikke bare i kontrast til faglitteraturen, jeg vil tro den også kommer i konflikt med hvordan folk flest forstår begrepet fordommer. Velger faglitteraturen en snever innfallsvinkel for å kartlegge fordommer, vil forskningen gjerne fokusere på denfølelsesmessige dimensjonen (antipati). Men en mer korrekt forståelse er å definere fordommer som sammensatt. Ta for eksempel en titt i Store norske leksikon, eller les den mer utførlige beskrivelsen hos Andreas Zick m.fl. (2017),som HL-rapporten refererer til. Her får man vite at «fordommer har en kognitiv, affektiv, og muligens også en atferds-relatert dimensjon» (s. 28) og i likhet med Store norske leksikon presiserer Zick m.fl. (s. 28-30) at fordommer ikke er stereotypier, men at stereotypier kan lede til utvikling av fordommer. Kort sagt: Fordommen er en holdning til individer basert på deres gruppetilhørighet.

Forfatterne bak rapporten bruker en uriktig definisjon av ordet «fordommer»

Herbjørnsrud har dermed helt rett når han bruker samleindeksen i HL-rapporten for å argumentere for at muslimer i utvalget ikke var mer fordomsfulle overfor jøder enn utvalget fra flertallsbefolkningen var. Men hverken Herbjørnsrud eller andre kan bruke tallene for å generalisere til norske muslimer. HL-senteret har på sin side rett når det peker på behovet for å se på de ulike dimensjonene i holdningene, også stereotypier. For indeksen som rapporten bruker er høyst problematisk.

Det muslimske utvalget ga totalt sett uttrykk for negative stereotypier om jøder, men var samtidig positivt innstilt overfor jøder som individer. For eksempel var muslimene i utvalget velvillige overfor å få jøder som venner eller naboer, og de var mer positive overfor en slik kontakt enn jødene var.

Glemmer viktige faktorer som kan påvirke besvarelser

Rapporten går i liten grad inn på slike funn, den er deskriptiv og lite teoretisk. Hvorfor gir relativt mange muslimer i HL-senterets utvalg uttrykk for negative stereotypier om jøder, men viser samtidig positive holdninger overfor jøder som enkeltmennesker? Lavere utdanningsnivå i det muslimske utvalget og dermed begrenset kunnskap kan bidra til å forstå uttrykte stereotypier. Kanskje også ja-siing, tendensen til å si seg enig i utsagn. Men se nærmere på spørsmålene om stereotypier overfor jøder (s. 37 i rapporten).To eksempler er «Jøder har altfor stor innflytelse over internasjonal økonomi» og «Jøder har blitt rike på andres bekostning». Ja, dette er typiske uttrykk for antisemittiske stereotypier. Men disse og flere av de andre spørsmålene reflekterer også at jøder som gruppe har høyere status og makt enn for eksempel muslimer. Kan svarene fra det muslimske utvalget være preget av en opplevelse av å tilhøre en gruppe med lav status og med lite makt? Ta også med dette eksemplet: «Jøder er mer intelligente enn andre folkeslag.» Også her sa muslimer i utvalget seg i langt større grad enig enn personer fra flertallsbefolkningen gjorde.

Rapporten illustrerer flere problemer i oppdragsforskning, med lite teori og også en mangelfull statistiske analyse. Svakheter i den statistiske analysen spenner fra det trivielle (rapporten bruker feil teknikk for å analysere korrelasjoner i datamaterialet) til det mer graverende. Forfatterne lager en indeks av svært ulike spørsmål relatert til henholdsvis jøder og muslimer. Denne indeksen er utviklet med ganske tilfeldige kriterier, og den er ikke forankret i hva data faktisk sier. Ta det muslimske utvalget, hvor vi ser at det er lite sammenheng mellom negative stereotypier og følelser eller sosial avstand overfor jøder som enkeltpersoner. Det burde være tilstrekkelig for å vise at en indeks med oppsummerte skårer blir misvisende. En statistisk forsvarlig tilnærming ville vært å bruke faktoranalyse, hvor man testersine antakelser om at et samlet mål på antisemittisme gir mening. Faktoranalysen hadde illustrert et interessant funn i det muslimske utvalget: fraværet av sammenheng mellom negative stereotypier og følelser overfor jøder eller vilje til å ha jøder tett innpå seg.

Bedre utforming av spørreskjema kunne gjort en forskjell

Den statistiske analysen blir også svekket av en overdreven tendens til å gruppere skårer i stedet for å bruke hele skalaen i for eksempel en indeks. Videre får vi ikke svar på hvordan muslimsk tilhørighet ville slått ut om vi samtidig kontrollerte for utdanning og religiøs tilhørighet i flertallsbefolkningen. Analysen sliter for øvrig med ufullstendige svar, ikke minst fra det muslimske utvalget. Det kunne vært motvirket gjennom bedre utforming av svaralternativer i spørreskjemaet.

Rapporten er spennende, med en rekke interessante funn. Men for meg blir den like mye et eksempel på hvor galt det kan gå når oppdragsforskning gjøres med små ressurser og så spres i media med feilaktige konklusjoner.