– Å være stille kan være en ressurs, skriver artikkelforfatteren.
Foto: «The Quiet Girl» (2022)
– Jeg var et stille barn i en familie med mye temperament, skriver Valérie Maigret Berger i dette innlegget.

Lummert, stekende og vått klima. Jeg ble enig med meg selv om å ha en innendørs bysommer i år, «my sensitivity gets in the way», som jeg ville sagt med den sjelfulle amerikanske sangeren Luther Vandross’ røst.

Både rørende og morsomt

Kafebesøk, bøker og musikklytting til gamle og nye slagere. Ikke minst filmer på kveldstid. Jeg så blant annet fjorårets Oscar-nominerte, irske film The Quiet Girl regissert av Colm Bairéad, basert på boken Tre lys av forfatteren Claire Keegan. Filmen handler om den stille og forsømte jenta Cait som vokser opp i en irsk familie på 1980-tallet. Hun blir en sommer sendt til en barnløs familie, morens søskenbarn Eibhlín og ektemannen Seán, uten å vite når hun skal hjem igjen. 

Hos denne familien møter hun varme og kjærlighet hun aldri har opplevd før, og begynner sakte å utvikle seg til å bli en jente som er nysgjerrig og livsglad. De vakre scenene viser  Eibhlín med sitt «konete», oppsatte hår og sin landsbyaktige klesstil (som rollefiguren kler godt) som forsiktig, og med et snev av ungpike-uskyld, ivaretar Cait ved å børste håret hennes hundre ganger, mens hun nynner irske sanger. 

Eibhlín viser henne gården rundt huset, og lærer henne å skrelle poteter. Den barske ektemannen hennes, Seán, er derimot noe avvisende til å begynne med, men forsiktig begynner han også å vise kjærlighet for jenta. En av de mange rørende scenene viser en lattermild Seán som lar Cait smake på mørkt øl, hvorpå hun, som barn flest, svarer at det ikke var godt. Jeg lo! Spoileralarm: Hun blir sendt hjem, men med en gledelig slutt. 

Introverte spiller viktige roller i samfunnet

Filmen rørte meg til forsiktige tårer. Jeg gjenkjente meg i filmens følelsesladde handling, og det røsket litt i meg når jeg så scenen med den temperamentsfulle biologiske faren til Cait kjefte høyt. Jeg vokste selv opp som et stille barn hos en familie med mye temperament. Og jeg husker godt hvor jævlig det var. 

Vi trenger ikke mer fokus på medisinering av barn, vi trenger mer aksept for ulike normer. 

De stille barna blir oftest sett som sjenerte og forsiktige, kanskje ordfattige og mindre sosiale. Men med varsomhet og kjærlighet kan også disse finne sin plass i samfunnet. Forskningen viser at mellom 30 og 50 prosent av befolkningen som er introverte. Introverte barn er gjerne kreative og dypttenkende, og tid i ensom romslighet er til tider et stort behov for dem. De kan også være et påskudd i et ekstrovert samfunn, der de demper noe på støyen.

Aksept for ulikhetene

Ifølge forfatteren Susan Cain, som har skrevet Quiet: The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking, bør barn få lov til å være introverte. – Å være stille er ikke en sykdom som trenger en kur. Å presse et barn til å tilpasse seg stereotypen om ungdommen som snakker som en voksen, en norm som sees i mange TV-serier og barnefilmer, er ikke en sunn samfunnsnorm, påpeker hun.

Midt i fokuset på aggressive og ADHD-diagnostiserte barn som avisen Morgenbladet har satt i gang, glemmer vi gjerne de stille barna. Vi bør også sette barn som er stille av natur mer i søkelyset, og slik unnlate å se dem som ensomme ulver. Gi dem heller flere muligheter de kan vokse på. Som Cait i The Quiet Girl.  

Især skolene bør fokusere på dette. Foreldre bør kurses i det. Altfor mange vokser opp i hjem der foreldrene ikke tar hensyn til disse barnas beste. Vi trenger ikke mer fokus på medisinering av barn, vi trenger mer aksept for ulike normer. Vi er ulike individer, genetisk, tross alt. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.