Det ene komplimentet vi lar være å si, kan være det noen trenger aller mest

Vi tenker ofte fine ting om menneskene rundt oss, men altfor sjelden sier vi dem høyt. Kanskje ville hverdagen blitt litt varmere dersom vi ble flinkere både til å gi komplimenter – og til å ta dem imot.

Jeg tror de fleste av oss går rundt med flere positive tanker om menneskene vi møter enn vi gir uttrykk for. Vi legger merke til den kollegaen som alltid møter andre med et smil, den butikkansatte som gjør litt ekstra for kundene, eller den fremmede som utstråler varme og trygghet. Likevel blir de fleste av disse tankene værende inni oss.

Selv har jeg gjort det til en vane å si det høyt når jeg legger merke til noe fint ved et annet menneske. Det kan være et varmt smil, en fin kjole, en innsats som fortjener anerkjennelse eller en egenskap jeg setter pris på. Hvis jeg allerede tenker noe positivt, hvorfor skulle jeg ikke dele det? Et kompliment koster ingenting, men kan bety langt mer enn vi aner.

Samtidig er det én ting jeg stadig legger merke til. Mange har vanskelig for å ta imot ros.

I stedet for et enkelt «tusen takk» kommer det ofte en forklaring. Kjolen er gammel. Håret var egentlig ikke meningen å se slik ut. Det som ble gjort bra, var bare flaks eller tilfeldigheter. Nesten som om vi føler behov for å nedtone det den andre nettopp har sagt.

Jeg kjenner meg igjen i dette selv. Når noen gir meg et kompliment, merker jeg at den første impulsen ofte er å forklare eller avvise. Det skjer nesten automatisk. Kanskje fordi vi ikke ønsker å fremstå som selvopptatte. Kanskje fordi vi er redd for å virke for fornøyde med oss selv. Eller kanskje fordi vi rett og slett ikke er vant til å bli sett på den måten.

Det har fått meg til å undre meg over hva dette sier om kulturen vår. Selv om Janteloven kanskje ikke lenger styrer samfunnet slik den en gang gjorde, lever noe av tankegangen fortsatt videre. Vi lærer tidlig å være beskjedne og ikke ta for mye plass. Beskjedenhet er i seg selv en god egenskap, men den bør ikke gjøre oss ute av stand til å ta imot et oppriktig kompliment.

For et kompliment handler ikke om å gjøre noen større enn andre. Det handler om å bli sett. Når vi forteller et menneske at vi setter pris på noe ved dem, viser vi at vi har lagt merke til dem. Vi anerkjenner noe de gjør, noe de er eller noe de utstråler. Den følelsen kan være verdifull, særlig i en tid der mange opplever ensomhet, stress eller usikkerhet.

Vi vet aldri hva den andre personen bærer med seg. Kanskje har vedkommende hatt en vanskelig dag. Kanskje har ingen sagt noe hyggelig på lenge. Kanskje blir nettopp de få ordene nok til å gjøre resten av dagen litt lettere. Det er lett å undervurdere hvilken kraft som ligger i en enkel setning sagt med oppriktighet.

Like viktig er det at vi ikke mistenkeliggjør vennlighet. I en tid hvor mange er opptatt av skjulte motiver og baktanker, kan vi bli skeptiske også til de små, gode gestene. Men et kompliment trenger ikke å bety noe mer enn det som blir sagt. Noen ganger er hyggelige ord rett og slett et uttrykk for omtanke.

Jeg tror vi alle har opplevd å tenke noe fint om et annet menneske uten å si det. Vi har lagt merke til en kollega som gjør en ekstra innsats, en nabo som alltid er hjelpsom eller en fremmed som sprer godt humør rundt seg. Kanskje er det på tide å la disse tankene slippe ut oftere.

Samtidig kan vi øve oss på å ta imot de gode ordene når de kommer. Ikke med bortforklaringer eller unnskyldninger, men med et oppriktig «tusen takk». Det betyr ikke at vi er selvopptatte. Det betyr bare at vi lar et annet menneskes vennlighet få lov til å lande.

Kanskje er det nettopp slike små handlinger som gjør samfunnet litt varmere. Ikke de store talene eller de spektakulære gestene, men de enkle ordene vi velger å si til hverandre i hverdagen. Et kompliment tar bare noen sekunder å gi, men kan bli husket lenge etter at ordene er sagt.

Neste gang du tenker noe fint om noen – si det. Og hvis noen sier noe fint til deg, prøv å ta det til deg.Det er et lite skritt mot et varmere samfunn.