Foto: Inter-American Dialogue
Noen ganger treffer fredsprisen universelt og historisk riktig. Andre ganger fungerer den som en forlengelse av et nyliberalt verdenssyn der kampen for «demokrati» dekker over kampen om naturressurser. Årets tildeling til María Corina Machado føyer seg etter min mening inn i det siste.
Nobelkomiteen framstiller Machado som en fredelig demokratiforkjemper. Men bak fasaden ligger en politisk linje tett knyttet til Venezuelas økonomiske elite og amerikanske oljeinteresser. Machado ønsker å privatisere statseide selskaper som PDVSA og åpne landet for utenlandske investeringer. Ifølge Al Jazeera og Reuters betyr dette i praksis å overføre nasjonens verdier fra fellesskapet til en liten økonomisk elite.
Machado ønsker å privatisere statseide selskaper
Denne linjen passer godt inn i Donald Trumps verdensbilde: et system der naturressurser skal tjene næringsinteresser, ikke folket. Trump har selv uttalt at USA burde «ha kontroll over Venezuelas olje». Machados program gir nettopp dette: et mulig comeback for amerikansk dominans over Latin-Amerikas energiressurser, under dekke av demokrati og fred.
Når Nobelkomiteen hyller henne, må vi spørre om ideologi har trengt inn der moralsk nøytralitet burde råde. Et av medlemmene, Kristin Clemet, leder for den liberale tankesmien Civita har lenge forfektet et verdensbilde der markedets frihet likestilles med demokrati. Civita omtaler selv Venezuela som «sosialismens mesterverk» og framhever Machados privatiseringsplaner som veien ut av krisen.
Men fred kan ikke skilles fra rettferdighet og natur. I en tid hvor klimaødeleggelser driver millioner på flukt, burde fredsprisen belønne de som forsvarer fellesskap og miljø og ikke de som åpner døren for nye oljeoligarkier.
Fred handler ikke bare om fravær av våpen, men om vern av livets kilder. Når prisen deles ut til krefter som vil selge dem ut, mister den sin sjel.
