Det vakreste skjedde ikke på banen – men på T-banen

Mens hele Norge fulgte landslagets VM-drøm, opplevde Omar Alejandro Pérez Torres et øyeblikk av fellesskap som gjorde minst like sterkt inntrykk som det som skjedde ute på banen. Men gleden fikk en mørk kontrast da hat og trusler igjen preget debatten etter kampen.

På vei til nattevakt den kvelden Norge spilte mot England, opplevde jeg noe jeg kommer til å huske lenge.

T-banen var full av mennesker på vei til puber, hjem eller venner for å se kampen. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var ikke fotballtrøyene eller forventningen før avspark. Det var menneskene.

Jeg så mennesker med ulik etnisk bakgrunn, religion og livshistorie dele den samme gleden og forventningen. Folk som ellers kanskje aldri ville ha snakket sammen, smilte til hverandre, klemte hverandre, oppmuntret hverandre, lo og diskuterte lagoppstillingen. I noen timer opplevdes det som om vi ikke var fremmede på vei gjennom byen, men som del av det samme fellesskapet.

Forskjellene mellom oss var ikke borte. Men denne kvelden sto de heller ikke mellom oss.

I en tid der samfunnsdebatten ofte handler om hva som skiller oss, minnet denne T-banereisen meg om hvor sterkt et felles mål kan binde mennesker sammen. Fotball løser ikke utfordringene knyttet til inkludering og tilhørighet, men den kan skape øyeblikk som minner oss om at vi har mer til felles enn det som skiller oss.

Da hatet tok over

Nettopp derfor blir kontrasten så brutal når Alexander Sørloth og familien etter VM-exiten blir møtt med drapstrusler og grov hets.

Om Sørloth burde ha skutt selv eller spilt ballen til Erling Braut Haaland, vil fotballinteresserte diskutere lenge. Det er en naturlig del av idretten. Men i det øyeblikket kritikken blir til trusler mot en spiller og hans familie, har vi forlatt fotballen. Da handler det ikke lenger om sport, men om mangel på respekt for mennesker.

Sørloth kunne ha valgt annerledes i den situasjonen. Det kunne også flere andre spillere gjennom kampen. Ingen fotballkamp avgjøres av én enkelt hendelse eller én enkelt spiller. Et lag vinner sammen, og et lag taper sammen.

Det samme gjelder oss som supportere.

Fellesskapet er verdt å beskytte

De som sprer hat og trusler representerer ikke flertallet av norske supportere. Likevel risikerer de å dominere oppmerksomheten dersom resten av oss forholder oss tause. Da kan de overskygge det landslaget faktisk skapte: et sjeldent øyeblikk av fellesskap på tvers av språk, kultur, religion og bakgrunn.

Det er dette fellesskapet vi må beskytte.

Jeg velger derfor å huske menneskene på T-banen den kvelden. Latteren. Samtalene. Klemmene mellom mennesker som aldri hadde møttes før. Følelsen av at vi alle, om så bare for noen timer, var en del av det samme Norge.

Den følelsen fortjener å vare lenger enn én fotballkamp.

Kanskje var den viktigste seieren ikke bare det som skjedde ute på banen, men det som skjedde mellom menneskene. Den seieren må vi ikke la drukne i hat, trusler og digitale ekkokamre.