(Faksimile, Utrop)
Hvorfor er Holocaust-senteret mer bekymret for at 40.000 muslimer gir et svar som fortolkes som antisemittisme enn at over 600.000 nordmenn svarer akkurat det samme?
Avatar


Umar Ashraf


Hasti Hamidi

Tidligere publiserte tekster i debatten om HL-senterets rapport: 

HL-senterets befolkningsundersøkelse kom ut i 2017. Siden den gang har norske medieaktører og profilerte stemmer pekt ut muslimer som den gruppen med mest antisemittistiske holdninger, og HL-senteret har latt denne virkelighetsbeskrivelsen gå sin gang.

Særskilt fokus på muslimer når temaet er antisemittisme

Debatten har blusset opp igjen, etter at Aftenpostens Ingeborg Senneset skrev en tekst om antisemittisme blant muslimer. Senneset viser til Ervin Kohn sin advarsel mot at antisemittisme gjør samfunnet «sykt». Og at skribent Kjetil Rolness mente i Minerva at Kohn burde gått hardere ut mot «smittekilden». «Smittekilden» som Rolness viser til, er muslimene. Deretter fulgte Pamir Ehsas opp med et svar til Senneset. Det samme gjorde Dag Herbjørnsrud med en lengre analyse i Utrop, som HL-senterets svarte på. Herbjørnsrud analyse bekreftes også i et tilsvar i Utrop av forsker Christopher Bratt ved Universitetet i Kent, der han kritiserer HL-senterets metodebruk og forskningsdesign.

I kjølvannet av rapporten har debatten dreid seg om hvorvidt muslimer er mer antisemittiske enn majoritetsbefolkningen. Finnes det belegg for å ha et særskilt fokus på muslimer i kampen mot antisemittisme? Og kan mediene unnskyldes for å ha hatt et ensidig fokus på muslimene de to siste årene siden rapporten fra HL-senteret ble gitt ut?

HL-senteret har med sitt svar i Utrop signalisert hvor de står, kort fortalt mener de at Ehsas og Herbjørnsrud tar feil. «Resultatene viser tydelig at fordommer mot jøder er mer utbredt i det muslimske utvalget enn i befolkningen generelt», skriver de. Så peker HL-Senteret ut noen prosentmålinger fra sine funn for å forsterke denne påstanden, uten å si mer om omfanget eller tallene bak sine prosentmålinger. Dermed gir de samtlige aktører rett til å fortsette å omtale muslimer som «smittekilden» til antisemittisme i den norske, og kanskje også den globale konteksten.

Uklare spørsmål grunnlag for undersøkelsen

Ikke ulikt diskursen om likestillingsverdier, er denne tilnærmingen en form for «andregjøring».Den norske majoritetsbefolkningens offentlige stemmer, og maktinstitusjoner (Les: medieaktører og forskingsinstitusjoner) velger ut en marginal gruppe og deres problemer som om de er de eneste som bedriver urett og har et uproporsjonalt høyt holdningsproblem. Den massive mediedekningen av muslimer som antisemitter er et tydelig tegn på dette. På denne måten ansvarliggjøres muslimer for en større samfunnsutfordring. Slik tillater man å peke ut muslimene som en «smittekilde», slik tillater man å skrive og snakke om muslimene som om det er hovedgruppen som driver frem og opprettholder antisemittismen i det norske samfunnet til tross for at dette ikke stemmer.

En av prosentmålingene som HL-senteret trekker fram i sin egen rapport, er at en femtedel i det muslimske utvalget støttet påstanden «Når en tenker på hvordan Israel behandler palestinerne, kan trakassering og vold rettet mot jøder forsvares». Det var en betydelig forskjell på befolkningsutvalget og det muslimske utvalget (henholdsvis 12 og 20 prosent støtte). «Det kan diskuteres hvordan respondentene har tolket påstanden», skriver de selv. For eksempel, hva legger respondentene i å «forsvare»? Her bruker altså HL-senteret et uklart spørsmål (skal man tenke på vold mot ulovlige bosettere i Israel eller mot uskyldige jøder i Norge?) for å insinuere at norske muslimer ønsker å gå til angrep på jøder i Norge. For det mest logiske for mange internasjonalt orienterte vil nok være å tenke på selvforsvar på Vestbredden.

Etnifisering hjelper ikke mot antisemittisme

Så til det viktigste. Med en befolkning på 5,3 millioner mennesker, minus muslimene, utgjør 12 prosent cirka 600 000 som antas å støtte vold mot jøder. Av 200 000 muslimer, utgjør 20 prosent av dem cirka 40 000 som antas å støtte vold mot jøder. Til tross for dette mener Aftenposten, øvrige medier, og HL-senteret fortsatt at muslimer fortjener mest fokus i saken. Det som bør være i fokus er at antisemittisme i aller høyeste grad er et problem i Norge. Deretter kan vi gå spesifikt inn i materien for å finne de beste forebyggingsverktøyene.

Det er intellektuell latskap å tenke at rasetenkning og antisemittisme forsvant i Norge etter andre verdenskrig

Vi ser alvorlig på de funnene som er gjort av HL-senteret, og vi mener at antisemittisme er et alvorlig demokratisk problem som angår oss alle. Den fortjener ikke å bli etnifisert hvis vi mener alvor med å bekjempe den. Ved å skissere det som et særegent problem blant muslimer, bidrar vi til å usynliggjøre dybden og bredden av denne samfunnsonden. Samtidig økes ytterligere marginalisering av den muslimske befolkningen.

Islamofobi og antisemittisme har utspring i samme kilde

HL-senteret bør se sin egen rapport i kombinasjon med andre funn på området. En annen rapport som knapt er omtalt i mediene, fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi, 2015) viser at norske muslimer uttrykker klart mindre skepsis til jøder enn andre nordmenn. Blant kristne og ateistiske nordmenn har 24 prosent «skepsis til personer med jødisk tro». Dette er tydelig høyere skepsis enn hos innvandrere fra Bosnia (11 prosent), Somalia (12 prosent) (Pakistan (13 prosent), og Irak (19 prosent).

IMDi konkluderer dermed at «Blant innvandrere fra muslimske land og norskfødte barn av innvandrere, er det færrest som er skeptiske til jøder». Direktoratets undersøkelse er også langt mer omfattende enn HL-senterets. Mens HL-senteret fikk svar fra 600 personer fra muslimskdominerte land, fikk IMDi svar fra 1200 – altså dobbelt så mange.

Vi har alle et ansvar for å bekjempe antisemittisme og rasisme. De fleste som er skeptiske til personer med jødisk tro, er også skeptiske til personer med muslimsk tro. Det er derfor viktig å forstå hvordan antisemittisme, islamofobi, og andre former av rasisme spiller sammen. Et eksempel på dette er konspirasjonsteoriene om George Soros og jøder som angivelig står bak masseinnvandringen av muslimer fra Afrika og Asia til Europa/Vesten. Denne farlige konspirasjonsteorien har motivert til flere terrorangrep i en rekke vestlige demokratier de siste årene. Frode Hellands bok, Rasismens retorikk: Studier i norsk offentlighet (2019), er inne på dette med hvordan antisemittisme, islamofobi og andre former av rasisme historisk og nåtidig har likhetstrekk, men også går inn i hverandre.

Antisemittisme ikke et muslimsk problem – men et problem

Mange muslimer har fordømt antisemittisme, tatt initiativ til menneskelig ring rundt synagogen ,og kjemper en sak mot rasisme, islamofobi og antisemittisme, gang på gang. Muslimer er ikke i noen særposisjon til å være antisemitter, det forteller både vår samtid og historien oss. Det er intellektuell latskap å tenke at rasetenkning og antisemittisme forsvant i Norge etter andre verdenskrig. La oss slutte å peke på muslimer som «smittekilden» til jødehat. Skal vi snakke om antisemittisme, må vi si det som det er – at antisemittisme er et norsk problem, uansett tro og bakgrunn.

Vi oppfordrer HL-senteret til å ta til motmæle også når rapporten blir brukt for å omtale muslimer som «smitteskilde» til antisemittisme.