(Ill: ScanStock)
Internett har gitt oss mer demokrati og mer ytringsfrihet enn noensinne. Debattene raser i kronikker, blogger og sosiale medier. Mens alt dette i prinsippet burde skape spennende meningsbrytninger som gjør oss alle klokere, er vi mennesker fortsatt bare litt avanserte sjimpanser med skrivemaskiner.
923Shares
Gunnar Tjomlid

Tidligere publiserte tekster i debatten om HL-senterets rapport: 

Våre velutviklede hjerner bærer fortsatt med seg evolusjonær bagasje som biaser, fordommer, bås- og identitetstenkning. Å føre en saklig og rettferdig diskusjon er derfor ikke alltid enkelt, fordi selv de mest intellektuelle primater tross alt bare er mennesker med hardkodede kognitive svakheter. Det gjør at vi alt for ofte kaster om oss med stråmenn, faktafeil, overforenklinger og i blant direkte løgner for å vinne flokkens gunst.

De viktigste spørsmålene forsvinner i skittstormen

Nå senest har vi sett en voldsom kamp utspille seg på flere fronter, hvor denne avisen, Utrop, har vært sentral. Tema har vært antisemittisme og muslimer, og ett spesielt ord har fått internett til å koke: «smittekilde».

La oss gå noen uker tilbake i tid. Den 9. november skrev sosiolog og skribent Kjetil Rolness en tekst på nettstedet Minerva med tittelen «Se opp for virus! Men ikke nevn smittekilden.» I tekstens ingress kan vi lese: «Jødenes fremste talsmann i Norge advarer igjen mot antisemittismens «virus» – uten å få seg til å si hvor jødehatet har mest næring i dagens Norge.» Rolness henviser til forstander i Det Mosaiske Trossamfunn og 2. nestleder i Antirasistisk senter, Ervin Kohn, som i en kronikk i Aftenposten omtaler antisemittisme som «et virus som gjør samfunnet sykt».

Rolness slenger seg på sykdomsanalogien og peker på islam som «smittekilden» til dette «viruset» ­– altså antisemittismen. Uavhengig av hva man måtte mene om Rolness sin analyse og konklusjon, kan man vanskelig ta ham på å snakke om årsaken til et problem som en «smittekilde». For Rolness svarer jo på en påstand der problemet, om enn upresist, omtales som et «virus».

Noen dager senere skriver Aftenpostens kommentator Ingeborg Senneset om sitt sterke besøk i en synagoge, hvor hun referer til Kohn sin advarsel om at «antisemittisme gjør samfunnet sykt». Her trekker hun frem Rolness sin påstand om at Kohn burde gått hardere ut mot «smittekilden», og sier seg enig i at «antisemittisme i muslimske miljøer må adresseres» fordi Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i 2017 skal ha rapportert at det er mer fordommer mot jøder blant muslimer enn i befolkningen generelt.

Om det faktisk stemmer, er mye av grunnlaget for striden. Dessverre har den debatten til dels blåst bort i skittstormen som skulle følge.

Et kort øyeblikks saklig debatt

Senneset tar Kohn i forsvar og skriver at hun forstår at en leder for den jødiske minoritet og en som ønsker å bygge ned fordommer ikke bør ta «sikte på å ta rollen som religiøs refser», men at derimot politikere og muslimske ledere bør ta dette ansvaret. Ikke minst burde kanskje ivrige kommentarfeltdebattanter tatt seg bryet med å høre nyansene og selvransakelsen imam dr. Faruk Terzic serverte publikum i sitt møte med representanter fra Det mosaiske trossamfunn, Den katolske kirke og Human-Etisk forbund i den åpne debatten under synagogens tak.

Så langt, så vel. Et viktig tema diskuteres av smarte og skrivekyndige debattanter med litt ulike vinklinger og synspunkt, akkurat slik det skal være. Akkurat sånn at det kan gjøre oss alle litt klokere.

Så langt, så vel. Et viktig tema diskuteres av smarte og skrivekyndige debattanter med litt ulike vinklinger, men så…

Men så rakner det hele. Den 26. november kommer idéhistoriker, samfunnsanalytiker og Utrop-spaltist Dag Herbjørnsrud med en lang redegjørelse for hvordan han mener at det ikke finnes noe statistisk grunnlag, blant annet i den omtalte HL-rapporten, for å hevde at muslimer er mer antisemittiske enn andre nordmenn. I teksten trekker han inn både Rolness og Senneset og slakter dem for begrepsbruken.

Smakløse angrep på debattanter

Spesielt sistnevnte får gjennomgå, når Herbjørnsrud, under mellomtittelen «Aftenposten utpeker muslimer som ‘smittekilde’», skriver: «Hun brukte i avisen et nytt begrep for å peke ut norske muslimer som et spesielt «antisemittisk problem», nemlig begrepet «smittekilde» – tilfeldigvis en smitteanklage som også ble brukt mot jøder i mellomkrigstiden.»

Plutselig er Senneset stemplet som ikke bare islamfiendtlig for å rette en pekefinger mot muslimer for deres påståtte overrepresentasjon av jødehat, men også som jødehater selv, ved å ta i bruk nazistiske begreper. Å klare å blåse i krigsluren for å ruste opp to kommentarfelthærer på hver sin side i bare én setning, er nesten prisverdig – hvis man delte ut priser for polemisk brillianse.

Det skrikende problemet med denne gjengivelsen er at Herbjørnsrud ikke noe sted nevner at grunnlaget for dette ordspillet stammer fra Ervin Kohns egen karakteristikk av antisemittisme som et «virus». Ordet «virus» nevnes ikke noe sted i Herbjørnsruds tekst, og når han skriver at Senneset brukte et «nytt begrep», som om dette var et muslimfiendtlig utspill fra Aftenpostens kommentator, blir det hele usedvanlig smakløst.

I sosiale mediers kommentarfelt, under delinger av Herbjørnsruds første tekst,ble det gjentatte ganger påpekt at hans skyts mot Rolness og spesielt Sennesets bruk av begrepet «smittekilde» var støpt i en form av sitatfusk. At Ingeborg Senneset, som er en av samfunnsdebattens mest selvkritiske, reflekterte og fordomsfrie stemmer, ble stemplet som en slags islamofob og jødehater på én og samme tid, var stygt å beskue. Slikt skulle man tro en akademiker som Herbjørnsrud ville holde seg for god til. Eller i det minste ta selvkritikk for.

Debatten som bidrar til flere fordommer

Men neida. Den 6. desember er spaltisten på banen igjen med en ny tekst i Utrop hvor han først kritiserer Rolness for å ha brukt det «antimuslimske begrepet ‘smittekilden’» – igjen uten å nevne med et ord at begrepet oppstod som et retorisk grep knyttet til Kohns virus-analogi. Deretter angriper han atter en gang Senneset for å ha gjentatt Rolness sitt begrep i Aftenposten. Det hele males med bred pensel for å skape et retorisk kunstverk av insinuasjoner og uredelig stempling hvor motivet synes å være et sørgelig behov for å vise moralsk overlegenhet ved å oppføre seg fundamentalt umoralsk.

Herbjørnsruds kritikk blander inn konspirasjonsteorier rundt Holocaustsenteret, Rolness og Senneset på en måte som får hans faglige poenger til å drukne fullstendig i useriøsitet. Dessverre, fordi debatten rundt hva HL-senteret sin rapport faktisk viser, om muslimer og antisemittisme, er viktig. Hadde Herbjørnsrud latt være å dra så langt ut på jordet for å bygge stråmenn, kunne dette blitt en debatt som hadde fremmet kampen mot fordommer. Istedenfor bidrar den til hat, skittkasting og nettopp mer fordommer.