Ytringer

Oppmuntring til politisk handling, blir i Norge til «øk din nysgjerrighet i møte med din neste». Det er ansvarsfraskrivelse, og går spesielt ut over innvandrere, skriver Cecilia G. Salinas.

Stillhet eller vage kommentarer er Norges svar på fortsettelsen av et folkemord, skriver Sven Erik Riise.

«Jeg klarer ikke mer – jeg ber» (Naima Said, 2020)

Det som tidligere ble sett som grovt, ekstremt og «kun for spesielt interesserte», er nå bare et klikk unna. Det er farlig å la dette passere ubemerket, skriver Torvald Therkildsen i dette innlegget.

Da smittevernet i Saudi-Arabia ble deklarert å være en religiøs plikt, ble det fulgt av borgerne. Om ikke forankret i religion, så er plikten den samme i Norge, skriver Mohammed Arslan.

«Rasismeparagrafene har totalitære aner, og ikke en gang da lovene ble utredet i detalj, ble friksjonen mellom disse og ytringsfriheten snakket om», skriver Carl Müller Frøland.

«Jeg kan ikke se noe galt i å være et «godmenneske» når dette innebærer å sikre barns trygge oppvekstbetingelser, skriver Katrin Glatz Brubakk i sitt svar til Asle Toje.

«Vi reiste til Aserbajdsjan med åpenhet og ydmykhet. Da oppdaget vi også mange ting som lignet det vi kjenner fra Norge. Slik ble en bro bygget», skriver Shervin Najafpour.

Før vi tar imot flere sårbare unge i Norge, må vi sørge for at alle unge med flyktningbakgrunn har hjem der de får oppleve både trygghet og frihet, skriver Anita Farzaneh.  

Integrering er ikke bare den enkelte flyktning sitt ansvar. Det er også vårt ansvar å legge best mulig til rette for den enkelte, skriver Anders Sørlien.