(Faksimile, Utrop 11. desember)
Å omtale et samfunnsproblem som en sjukdom kan være på sin plass – noe ganske annet er det å omtale en gruppe mennesker som sjuke.
552Shares

Tidligere publiserte tekster i debatten om HL-senterets rapport: 

Gunnar Tjomlid leverer en absurd tekst i Utrop onsdag 11. desember. Han forsvarer Rollness’ rett til å omtale muslimer som en smittekilde fordi Ervin Krohn først har kalt antisemittisme et virus. Jeg siterer:

«Uavhengig av hva man måtte mene om Rolness sin analyse og konklusjon, kan man vanskelig ta ham på å snakke om årsaken til et problem som en ‘smittekilde’. For Rolness svarer jo på Ervin Kohns påstand der problemet, om enn upresist, omtales som et ‘virus’.»

Samfunnsproblem kontra omtale av menneskegrupper

Hva i all verden? Den som ikke ser forskjellen mellom å omtale et samfunnsproblem som en sjukdom og å omtale en gruppe mennesker som sjuke, har et problem.

Det er en grunn til at Kohn gjør det første men ikke det siste. Han veit jo hva som skjer når grupper av mennesker omtales som sjuke, som smittekilder, som smittebærere, som rotter og kakerlakker. Alle vi som har sett bilder av hauger av døde kropper som kunne vært oss, veit det. Det første er samfunnskritikk. Det andre er oppkjøring til folkemord.

Å si at det er greit å kalle muslimer en smittekilde fordi noen har kalt antisemittisme et virus, er som å si at det er greit å kalle høyrefolk mordere fordi kapitalismen dreper, eller å kalle politikere landssvikere fordi det er et svik å selge vannkrafta til utlandet. Kapitalismen dreper, men mordere er folk som må dømmes og puttes i fengsel og det er ikke greit å true alle som stemmer Høyre med fengselsstraff. Det er et svik å selge arvesølvet, men landssvikere må dømmes til nakkeskudd og det er ikke greit å true politikere med drap. Antisemittisme er smittsomt og vanskelig å komme til livs og kan således sammenlignes med et virus, men smittekilder må isoleres og eventuelt destrueres, og det er ikke greit å true muslimer med ghettoer og folkemord.

Og nei, ingen tror at Tjomlids venn Ingeborg Senneset er tilhenger av folkemord selv om hun kom i skade for å sitere Rolness. Vi kan alle snuble og formulere oss dårlig, og vi kan alle gjenta ting andre har sagt uten å tenke over at den språkbruken var … uheldig. Særlig når det gjelder språkbruk som ikke rammer oss sjøl. Da kunne hun sagt «sorry, det var dust formulert, jeg mente det jo ikke sånn», og så kunne alle gått tilbake til å diskutere HL-rapporten som jo faktisk er ganske interessant. Hvordan endte vi opp med et forsvar for å kalle folk smittekilde i stedet?

Folk kan påpeke at jeg har sagt noe rasistisk uten at de dermed har sagt at jeg er rasist

Mulig svaret på det også ligger i Tjomlids tekst. Han gjenforteller hvordan Dag Herbjørnsrud har påpekt at smitte-analogien også ble brukt av nazistene mot jøder og skriver: «Plutselig er Senneset stemplet som ikke bare islamfiendtlig for å rette en pekefinger mot muslimer for deres påståtte overrepresentasjon av jødehat, men også som jødehater selv, ved å ta i bruk nazistiske begreper.»

Ingen grunn til å gå i forsvar

Det er ikke rart det blir mye hvit skjørhet i debatten hvis folk leser det at noen helt korrekt påpeker at ordene du bruker også har blitt brukt av andre som en beskyldning for at man selv er de andre. Kanskje kunne hvite folk som diskuterer rasisme gjøre det bedre etter en lengre meditasjon over følgende:

Man må ikke være rasist for å si rasistiske ting. Folk kan påpeke at jeg har sagt noe rasistisk uten at de dermed har sagt at jeg er rasist. Jeg trenger ikke gå i forsvar.

Man må ikke være antisemitt for å si antisemittiske ting. Folk kan påpeke at jeg har sagt noe antisemittisk uten at de dermed har sagt at jeg er antisemitt. Jeg trenger ikke gå i forsvar.

Man må ikke være muslimhater for å si anti-muslimske ting. Folk kan påpeke at jeg har sagt noe anti-muslimsk uten at de dermed har sagt at jeg er muslimhater. Jeg trenger ikke gå i forsvar.

Alternativt har jeg skrevet en hel bok om hvorfor folk ikke trenger å gå i forsvar i rasismedebattene. Den heter Rasismens Poetikk, og jeg tror den kunne hjelpe debattantene å holde tunga noe rettere i munnen neste gang.